Ulike typer homofili - hva gjør KFHH? (leserinnlegg i flere aviser i mars 1999)

Debatten i og utenfor kirken hadde tjent på å erkjenne at mennesker med homoseksuelle følelser i Norge opplever sin situasjon ulikt. Å omtale eller behandle disse som en homogen gruppe vil tilsløre store forskjeller.
1) Det er noen som bevisst velger homoseksuelle handlinger i kortere eller lengre tid for å utvide sin seksuelle horisont og erfaring. De er biseksuelle og vil trolig anse homoseksualitet og eventuelt annen alternativ seksuell utfoldelse som en ekstra spiss i jakten på den ultimate opplevelse.
2) Andre har aldri opplevd sin seksuelle orientering som gjenstand for valg. Den er så grunnleggende og sitter så dypt at de aldri har opplevd seg selv på annet vis. De har et verdisett eller normer som ikke gjør det vanskelig å leve ut sin seksualitet.
3) Noen er eller ønsker å være kristne. De har blitt villedet av en trendy, politisk korrekt teologisk seksualetikk, som forkynner at Bibelens negative omtale av homoseksualitet ikke rammer deres situasjon. Derfor lever de ut sin seksualitet i og utenfor parforhold akkurat som heterofile.
Ingen i disse tre gruppene vil ha noen åpenbar grunn til å oppsøke hjelp for å komme til rette med sin seksuelle orientering. Men det er også en fjerde gruppe, et stadig økende antall som mange åpenbart ikke kjenner til eller vil anerkjenne eksistensen av.
4) Det er en voksende gruppe kristne, og ikke-kristne, som ikke opplever sin orientering positivt. En av de fortalte sin historie i Vårt Land 16.2. "Jeg var homofil, men har aldri vært det." Andre har stillferdig fortalt sin historie i ulike aviser og blad. Andre igjen har ikke kommet så langt at de er ferdige til å stå fram med noe som helst enda. For alle disse er homoseksuelle følelser et livsproblem som de vil ha hjelp til å forstå og komme til rette med. De er ikke lykkelige mennesker.
Mange av de kristne opplever sine handlinger i tillegg som et moralsk problem, fordi de ikke er overbevist av den argumentasjon som føres mot Bibelen. De hører høytidelige erklæringer om "evangeliet", men opplever det som en forkynnelse uten kraft til å forvandle liv, en slags kristelig snillisme. De har også gjennomskuet løgnen i den homo-politiske propagandaen som sier at homofili er genbetinget. De vil heller ikke være en del av en politisk bevegelse for uhemmet seksuell frigjøring.
Flere av disse kristne har i en tid funnet sin vei på egenhånd eller de har søkt individuell sjelesorg. Andre hjelper og støtter hverandre i grupper under veiledning for å komme til rette med årsakene til sine følelser. Noen har forandret orientering helt eller delvis. Disse ulike tiltakene har organisert seg i et nettverk som kalles Kristent Forum for Hjelp blant Homofile (KFHH). Vi vil ikke trenge oss inn på noen, men støtte de som ber om hjelp til å leve rent etter sin overbevisning utfra Bibelen.
Denne typen sjelesørgerisk hjelp er av relativt ny dato i Norge, men det har foregått i en årrekke i Danmark og Sverige, på kontinentet og i USA med støtte fra fag-psykiatrisk hold.
Det er ulike måter å tolke homoseksualitet på. Men det viser seg at behov for kjærlighet fra foreldre av samme kjønn, behovet for kjønnsidentifikasjon, eller også frykt for det motsatte kjønn er særlig framtredende hos mange som søker hjelp. Paradoksalt nok er det ofte ikke tale om et seksuelt men et emosjonelt problem. Det er hans/hennes legitime behov for nærhet og identifikasjon som har tatt feil retning og blitt seksualisert.
Har vi å gjøre med syke mennesker som skal helbredes? Avgjort nei! Homofili kan neppe knyttes direkte opp til hverken gener eller kjemiske prosesser som kan bearbeides medisinsk. Det er snakk om en livsstil og en orientering som det går an å bli fri fra. Mange har i samtale blitt seg bevisst dype sår og skader påført i yngre år som har skakkjørt følelseslivet. De føler det som en befrielse å komme ut i følelsesmessig frisk luft og få reparert det ødelagte.
Utfra en bibelsk betraktning må vi anse homoseksualitet som en åpenbar følge av syndens inntog i verden. Den er et fundamentalt brudd med Guds vilje som skapte mennesket i sitt bilde som mann og kvinne tilsammen. Paulus tar i Rom. 1 homoseksuelle handlinger som et talende eksempel på menneskets opprør mot Gud. Men disse menneskene er ikke mer under Guds dom, eller mer syke, enn de som Paulus beskriver lenger ute i kapitlet, nemlig de som er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap o.l. (eller også irregulære heteroseksuelle handlinger).
Om homoseksualitet ikke kan betraktes som sykdom, er det allikevel all grunn til å advare mot homoseksuell praksis utfra medisinske årsaker. Sex mellom menn kan innebære en betydelig helsefare, endatil løst fra AIDS-problematikken, noe som kan dokumenteres i amerikanske undersøkelser. Det er en livsstil med kortere levetid enn gjennomsnittet, også i etablerte parforhold (jfr. J. Satinover: Homosexuality and the politics of truth. Baker, 1996.).
Når tilstanden er slik, bør vi gjøre det vi kan for de som vil ha hjelp til å komme ut av det. Det er vanligvis en lang og meget strevsom vei å gå. Men andre har gått den før. Nå er det tid for ekte kristen omsorg, ikke nye runder med avsky eller avvisning. Nå er det tid for å tenne håp og gi oppmuntringer. Nå er det tid for "... å være sannheten tro i kjærlighet." Sant vennskap og omsorg viser seg i vilje og mot til å konfrontere smerten i livet. Noen trenger hjelp til å bære tunge følelsesmessige byrder som den smerten har påført. Det vil vi gjerne forsøke å gjøre i KFHH.

Erling Lundeby
styreleder KFHH