Hva er en kristen identitet ?
Av Arne Schjøth
Et av de mest karakteristiske trekk ved den kulturelle situasjon i dagens samfunn er at menneskets behov for en fast personlig identitet er truet av en rekke strømninger i tiden. Utviklingen kan beskrives med stikkord som pluralisering, relativisme, sekularisering, kommersialisme og postmodernisme. Men etter hvert er det også oppstått reaksjoner mot alle de identitetsnedbrytende krefter i tiden. Det har gitt seg utslag i en åndelig søken etter faste verdier, forankring og helhet, nymoralisme og nyreligiøsitet ( 1 ). Disse motstrømninger beveger seg imidlertid ofte vekk fra den kristne kirke. Kirken fokuserer derfor nå på hvordan den best kan møte denne åndelige lengsel i vår tid ( 2 ).
Dette kulturskifte har forplantet seg også til
sjelesorgen og psykiatrien. I sjelesorgen var tidligere de eksistensielle
spørsmål som knytter seg til skyld, synd og nåde mest fremtredende. Nå
dominerer stadig mer identitetsproblemer som følge av brutte relasjoner,
manglende faste holdepunkter og tvil om meningen med livet. Innen psykiatrien
er de klassiske neurotiske sykdomsbilder på retur. I stedet opptrer det nå i
økende utstrekning tilstander som er preget av identitetsforstyrrelser og
narsissisme.
Identitetsproblemet griper inn i de fleste
menneskelige livsområder. Dets aktualitet viser seg også ved at det i dag utgjør et sentralt tema i
personlighetspsykologien, flere av de andre humanvitenskapene foruten i den
filosofiske og teologiske antropologi. .
Kirken med sin praktiske teologi har som en
kontinuerlig utfordring å aktualisere kristen tro og etikk i forhold til de
skiftende kulturelle og åndelige strømninger i samtiden. Når
identitetsspørsmålet står så sentralt i dagens livsvirkelighet, møter vi her
ikke bare et kardinalspørsmål i forholdet mellom psykologi og sjelesorg, men
også mellom nåtidsmenneskets totale livssituasjon og kirkens budskap. Derfor er dette et problemområde som både sjelesorgen, forkynnelsen,
diakonien og vi som legfolk i våre menigheter konfronteres med. Det gjelder
enten vi befinner oss i eller utenfor sjelesorgens rom.
Spørsmålet om hvordan
kirkens forkynnelse og sjelesorg best skal møte den endrete åndelige situasjon
i vår tid, er et tema som nylig er tatt
opp gjenom flere artikler i Tidsskrift for sjelesorg ( 3 ). Men samtidig er det påfallende at det i
hvert fall fra norsk side er sparsomt med teologiske bidrag som tar opp det
prinsipielle forhold mellom identitetsproblemet og kristen tro og etikk (
4 ). Dette får legitimere at
forfatteren av denne artikkel går inn i et tema hvor jeg ikke kan betraktes som
fagmann.
Med hvilken rett kan det tales om en kristen
identitet ? Hvor langt kan i tilfelle identitetsbegrepet belyses ut fra et
kristent menneskebilde og troen på den treenige Gud ? Hva kan kirken bidra med
overfor vår tids identitetsproblemer ? Eller bør temaet bare overlates til
humanvitenskapene, den filosofiske antropologi og psykoterapien? Slike spørsmål er utgangspunktet for de
følgende betraktninger. Det dreier seg her om et omfattende og komplisert problemområde, og i en kort artikkel kan
det bare bli tale om å fremføre noen hovedsynspunkter. Mitt anliggende er å konfrontere vår tids
identitetstematikk med de sentrale sider av et kristent menneskesyn. Underveis
vil jeg også relatere drøftelsen til hva jeg oppfatter som de mest relevante
problemstillinger innen dagens psykologi. Det vil skinne igjennom at jeg også
drar veksler på erfaringer fra mitt personlige livsområde.
.
1. Hva er
identitet ?
At identitetsbegrepet anvendes så hyppig og omfatter så sentrale menneskelige livsspørsmål, står i en påfallende kontrast til at det oftest er dårlig definert, eller at det ikke er enighet om hvordan det skal defineres. I dagligtalen og kulturdebatten synes det gjerne å fungere som et honnørord uten klart betydningsinnhold. Hvis det i faglige sammenhenger i det hele tatt blir definert, skjer det oftest ut fra et begrenset perspektiv. Det fører lett til at identitetsproblemet blir offer for en faglig reduksjonisme. Det er i denne sammenheng betegnende at selv om identitetsbegrepet står så sentralt i Erik Eriksons personlighetspsykologi og han anvender det i en rekke forskjellige sammenhenger, gir han det likevel ikke en klar samlende definisjon
( 5). Mitt inntrykk er at en lignende kritikk også kan ramme den teologiske antropologi.
Nå kan noe av forklaringen på denne situasjon være at vi her beveger oss på et dybdeskikt av personlighetslivet som psykologien har vanskelig for å utforske og som påvirkes av så mange av livets omstendigheter. Identitetsbetegnelsen synes å dele skjebne med nærstående omdiskuterte psykologiske begreper knyttet til bevissthetslivet som ”jeget”, ”selvet” og ” selvbevissthet”. Det tilsier at vi nærmer oss dette problemfelt med respekt og forsiktighet. Når identitetsbetegnelsen først taes i bruk, bør det likevel klargjøres hvilken forståelse som legges i begrepet.
a. En
forståelsesmodell.
I det følgende tar jeg utgangspunkt i en relativt enkel forståelsesmodell. Vårt selvbilde stammer både fra indre og ytre kilder. Vi gjør indre erfaringer av vår egen biologiske og sjelelige natur, og ytre erfaringer av miljøet og hvordan andre oppfatter oss. Samtidig er selvbildet subjektiv preget og under stadig omforming under presset fra livets skiftende omstendigheter. Det oppstår derfor et grunnleggende behov for en stabil og sammenhengende kjerne i selvbildet som nettopp utgjør den personlige identitet. Den skal danne den faste forankring i selvbildet som kan stå i mot de påkjenninger og stormkast som livet utsetter oss for. Vår identitet besvarer derfor slike spørsmål som: Hvem er jeg egentlig? Hvor hører jeg
til ? Hvor er min plass i livet ? Hva skal jeg bygge livet på ? Hva er meningen med livet ?
For at det skal bli dannet en slik stabil og sammenhengende identitetskjerne, er det åpenbart en nødvendig forutsetning at vi kan oppleve sider av vårt selvbilde som verdifulle. Da forsynes vi med den selvaktelse og selvrespekt som er nødvendig for å oppnå en sunn og slitesterk identitet. Identitetsbegrepet må derfor bli sterkt verdiladet. Det gir svaret på hvilke verdier jeg personlig bygger livet på. Etter denne forståelse har altså identiteten sitt sete innenfor vårt selvbilde som er en mer omfattende størrelse. For selvbildet kan også være fragmentert eller fremby sider som vi opplever som negative.
Innenfor identitetsdannelsen er det fruktbart å skjelne mellom en ytre konkret og en indre psykologisk komponent. Det ytre element utgjøres av det objekt som identitetsbehovet er rettet mot. Det kan være en egenskap, funksjon, sosial rolle eller oppgave som vi er i besittelse av. Det indre personlige element omfatter de følelser og tanker som innebærer at vi identifiserer oss med identitetsobjektet og som i høy grad kan være ubevisste. Uten en slik identifikasjon kan det ikke tales om en identitet i psykologisk forstand, men bare et ytre kjennetegn som når et pass er et bevis på en persons identitet.
En hovedkilde til en positiv identitetsoppbygging ligger i at vi kan oppleve å bli akseptert, godtatt og verdsatt av våre medmennesker. Identitetsbehovet er derfor nær beslektet med vår trang etter å møte kjærlighet, bli elsket og erfare tilhørighet. De mennesker som møter oss med slike holdninger, gjengjelder vi med positive følelser. Derved kan det også skapes identitet knyttet til de medmennesker som vi opplever som verdifulle og betydningsfulle for oss. Som den moderne personlighetspsykologi overbevisende har vist, er en slik grunnleggende identitetserfaring under barndom og oppvekst av stor betydning for hele den senere personlighetsutvikling og identitetsdannelse.
Nå kan ikke de to nevnte sider av identiteten skilles helt fra hverandre. For selv om identitetens ytterside oftest er konkret og synlig blir den ikke nødvendigvis oppfattet objektivt. Den blir i stedet gjenstand for vår egen subjektive forståelse ut fra våre følelser, behov, tanker og meninger. Derfor kan det oppstå et sprik mellom vårt selvbilde og hvordan andre ser på oss. Her ligger kimen både til mentale avvik og mange mellommenneskelige spenninger og konflikter.
b.
Identitetsutviklingen som dynamisk prosess
Selvbilde og identitet blir aldri definitivt fastlagt, men er gjennom hele livet under stadig endring. Det dreier seg om en dynamisk prosess hvor de krefter som bygger opp eller river ned identitet stadig brytes mot hverandre. Identitetsdannelsen må derfor betraktes som et av de mest betydningsfulle livsprosjekter som mennesket beveger seg inn i. Personlighetspsykologien beskriver ut fra forskjellige teorier hvordan denne prosessen best kan forståes og hvilke faktorer som gjør seg gjeldende. Tross divergenser mellom de enkelte teorier er det likevel alminnelig enighet om at identitetsutviklingen er en meget sårbar prosess hvor oppveksten er den mest kritiske fase. Erik Eriksons identitetsspsykologi kan betraktes som den mest altomfattende fordi den inkluderer betydningen både av de biologiske, psykodynamiske, sosiale, kulturelle og eksistensielle livserfaringer.
Nå står det ikke i menneskelig makt å endre identitet fra den ene dag til den andre slik man skifter klær. Dertil har identiteten oftest alt for sterke røtter i dyptgående følelser og behov, enten de nå er bevisste eller ubevisste. Når en identitet utsettes for påkjenninger, skapes det identitetsnød som er en viktig kilde til angst. Da mobiliseres de psykologiske forsvarsmekanismer som psykologien i dag gir en detaljert fremstilling av. De har nettopp som funksjon å verne om selvaktelse og identitet og vitner om hvilken sentral betydning identitetsbehovet har i menneskelivet. Det hører derfor med til den nødvendige psykologiske realisme at vårt selvbilde ikke er objektivt, men ofte preget av fordreininger og selvbedrag. Det forklarer også at positive identitetsendringer ofte først skjer i kjølvannet av kriser og påkjenninger som fører til identitetsnød eller til og med tap av identitet og kan være en smertefull prosess.
Det dynamiske perspektiv på identitetsutviklingen betyr at den ikke bare omfatter fortid og nåtid, men også fremtiden. Vår identitetsforståelse bør derfor naturlig utvides til også å omfatte en identitet som enda ikke er tilstede, men har mulighet for å bli utviklet. Det kan best betegnes som potensiell identitet. De mange muligheter for identitetsutvikling som det enkelte menneske har på de enkelte livsområder, betyr at en potensiell identitet kan fremstå som et forpliktende mål for egen personlighetsutvikling. Det kan innebære et ideal å strekke seg mot ikke bare rent psykologisk, men også moralsk.
Den menneskelige identitetsdannelse kan knytte seg til et stort antall objekter slik de opptrer på de forskjellige livsområder. Det kan skjelnes mellom kroppslig-biologisk, sosial, moralsk,. kulturell, eksistensiell og religiøs identitet.. Å gi en vurdering av alle disse identiteter er en meget aktuell og utfordrende oppave som det her ikke er plass til å gå inn i.
Men et enkelt kortfattet
eksempel kan illustrere noe av den prinsipielle identitetsproblematikk som nå
er skissert. Veien gjennom en utdannelse til et yrke og en yrkeskarriere
representerer en målrettet potensiell identitet. Hvis den lykkes, og man
identifiserer seg med den oppnådde kompetanse og jobb, gir det et viktig bidrag
til en personlig identitetsdannelse som både bygger på egen psykobiologisk utrustning og den sosiale
rolle man har oppnådd. Å ha en jobb på
en arbeidsplass omfatter både en individuell identitet knyttet til egne
ferdigheter og en kollektiv identitet
felles med de øvrige ansatte. Den moralske side av yrkesidentiteten er avhengig
av hva yrkesutøveren oppfatter som arbeidets mening og overordnete formål.
Identitetsbelastninger som kan oppstå
underveis på dette livsområde er å
falle igjennom til eksamen, å ikke oppnå den jobben man søker, å ikke
makte å følge med i den faglige utvikling, eller å bli rammet av oppsigelse
eller arbeidsløshet. På flere måter kan den mentale helse her også komme inn i bildet.
.
c. Psykisk helse og
identitet
En positiv identitetsutvikling er av sentral betydning for individets psykiske helse og gjør den derfor til et viktig tema for mentalhygienen og psykiatrien. En sunn identitet medfører trygghet og en opplevelse av å ha handlekraft og kontroll over egen tilværelse Det blir lettere å få tilfredsstillet behovet for aktivitet og sosialt fellesskap. Et identitetstap kan gi mindreverdighetsfølelse og selvforakt. En forstyrret identitetsutvikling svekker den mentale helse og disponerer for psykiske lidelser hvor et fordreiet selvbilde oftest står sentralt i sykdomsbildet. Slike forstyrrelser kan gi seg flere utslag. Selvbildet kan være svekket i form av jegsvakhet. Eller individet kan bære på en abnorm overvurdering av sitt selvbilde slik det mest uttalt sees ved psykopati. Kriterier på en sunn identitet inngår derfor ofte i definisjonen av mental helse.
d. Etikk, livssyn
og identitet
Nå kan det hevdes at identitetsutviklingen er en prosess som i sin helhet er bestemt av de indre og ytre omstendigheter som menneskelivet gjennom arv og miljø er underlagt. Men en slik oppfatning forutsetter et mekanistisk- naturalistisk menneskesyn som ikke lar seg vitenskapelig begrunne. Vår drøftelse hittil har dessuten vist at både vår aktuelle identitetssituasjon og fremtidige identitetsutvikling er sterkt verdiladet og stiller oss overfor avgjørende veivalg i livet som vi må kunne stilles personlig ansvarlige for. Det gir seg både ut fra et humanistisk, eksistensialistisk og kristent menneskesyn. Dette ansvar må gjelde uavhengig av hvilken personlighetsteori som nå best måtte forklare den identitetsutvikling som hittil er skjedd i livet vårt.
Men dette ansvar må strekke seg lengre enn til de rette valg mellom flere identitetsmuligheter. For som tidligere fremhevet, er vi ofte så følelsesmessig bundet til våre identitetsobjekter at vi ikke uten videre makter å frigjøre oss fra negative identitetsbindinger. Da er utfordringen å bli bevisstgjort på om vi bygger vår faktiske identitet på et holdbart grunnlag. Hvis det ikke er tilfelle, kan en slik avklaring være den første betingelse for en modningsprosess.
Vi møter her også den konflikt som kan oppstå mellom identitet og etikk. For eksempel kan bestemte sosiale roller gi identitet som tjener den mentale helse, men samtidig være moralsk negative for fellesskapet, slik det viser seg i bestemte ungdomsmiljøer.
Men like viktig er at våre identiteter har en moralsk innerside som ikke ligger like klart i dagen. Det ligger dypt i vår natur at vårt selvbilde blir formet slik at vi kan opphøye oss selv i forhold til våre medmennesker og få styrket vår egen identitet. Her ligger kimen til prestisjejag, misunnelse, konkurranse og mange mellommenneskelige konflikter. Slike realiteter reiser spørsmålet om det sunne eller rette og sanne skal være overordnet. Våre identiteter bærer derfor ofte et Janusansikt. Utad kan de være moralsk positive, mens de etter sin innerside tjener egosentriske formål.
Men vår identitetssituasjon er ikke bare innvevet i moralske problemstillinger. Tilværelsen konfronterer oss også med de mange hårde eksistensielle realiteter: lidelse, brutte relasjoner, ensomhet, ondskap, skyld, sykdom, ulykker, død og forgjengelighet. Det gir en opplevelse av usikkerhet, hjelpeløshet og avmakt overfor krefter i tilværelsen som vi ikke har herredømme over. Livet erfares som tomt og meningsløst uten en dypere sammenheng. Hvis vi skal se virkeligheten åpent og ærlig i øynene, kan den derfor representere en formidabel trussel mot hele vår identitet. Vi befinner oss i en eksistensiell identitetsnød.
Denne livssituasjon som mange kan oppleve ikke minst i vår tid, innebærer et rop etter sammenheng og mening i tilværelsen som kan hindre at vårt selvbilde fragmenteres. Det trenges en sammenbindende helhet som kan skape en mer altomfattende eksistensiell identitet.
Det er denne allmennmenneskelige eksistensproblematikk som gjør det berettiget å hevde at mennesket bærer på et grenseoverskridende potensiale som gjennom historien har gitt seg de mange nedslag i ideologi, filosofi og religion . Det er fruktbart å anvende livssynsbegrepet for å sammenfatte denne fundamentale side av vår livsvirkelighet. Dette innebærer at kulturen og det sosiale fellesskap formidler til individet integrerte meningssystemer og oppfatninger av virkeligheten som kan motvirke en eksistensiell identitetsnød. Det gir mening og sammenheng til de forskjellige områder av menneskelivet. Det skjer gjennom språk, familieliv, sosiale roller, samfunnsmessige institusjoner, kultur og religion.. De enkelte livssyn gir samtidig en basis også for etikken. Betydningen av meningsbærende livssyn for etableringen av positiv identitet fremgår da også av flere av personlighetsteoriene.
Men spørsmålet om sannhetsinnholdet i de respektive livssyn står likevel tilbake.
e. Hvor langt kan
personlighetspsykologien klarlegge identitetsproblemet ?
Fordi våre identiteter er innvevet både i psykologi, etikk og livssyn, reiser det seg som et påtrengende spørsmål hvor langt humanvitenskapene og spesielt personlighetspsykologien har vitenskapelig kompetanse til å klarlegge de forskjellige sider av identitetsproblemet. Det viser seg at den her nødvendigvis er underlagt betydelige begrensninger.
Denne situasjon har flere forklaringer. Det skyldes aller først at den sjelelige utvikling er avhengig av det sosiokulturelle miljø. De enkelte teorier har ofte vært preget av å bygge bare på begrensete erfaringer fra bestemte kulturelle miljøer og har derfor vist seg å ikke kunne gjøre krav på allmenn gyldighet. Dessuten er det positivistiske vitenskapsideal nå blitt betydelig svekket. Det gjelder fremfor alt innen humanvitenskapene. Vitenskapsfilosofien er nå av den oppfatning at en ren årsakstenkning slik den gjøres gjeldende i den fysiske verden har begrenset gyldighet innen humanvitenskaper som sosiologi og psykologi. I stedet må den hermeneutiske forståelsesmåte komme til anvendelse. Det gjelder spesielt overfor de sentrale bevissthetsfunksjoner hvor også identitetsdannelsen kommer inn i bildet. Konsekvensen er at det nå må ansees tvilsomt om det i det hele tatt er mulig å nå frem til allmenngyldige årsaksforklaringer på den sjelelige utvikling. Men fremfor alt synes det uunngåelig at filosofiske forutsetninger og et menneskesyn av førvitenskapelig art på avgjørende måte influerer personlighetsteoriene ( 6 ). Også på dette plan påvirkes psykologien av samtidens kulturelle føringer. Dette er i dag blitt ytterligere understreket av de postmodernistiske strømninger innen psykologien ..
Disse grunnlagsproblemer aksentueres ved at psykologien ikke bare fungerer som en rent empirisk vitenskap. Den opptrer på mange samfunnsområder også som en praktisk handlingsvitenskap hvor formålet er å fremme bestemte målsetninger for personlighetsutvikling og sjeleliv slik det særlig er tilfelle innen mentalhygienen og psykoterapien. Her er målsetningen å fremme den mentale helse og gi behandling ved psykisk sykdom.
Men en identitet representerer av flere grunner også en moralsk verdi. For det første må helsen i seg selv betraktes som en moralsk nytteverdi både for individet og samfunnet. For det andre er våre identiteter ikke bare rettet innad mot vårt eget jeg, men har også en utadrettet side mot andre mennesker. De tjener dermed ofte både individet og fellesskapet, slik som våre sosiale roller. Det kan også hevdes at positive moralske holdninger er av verdi for den mentale helse, slik nymoralistene i helsevesenet har fremhevet. Disse forhold forklarer at personlighetspsykologien nødvendigvis må bli involvert i moralfilosofiske problemstillinger.
Men personlighetspsykologien er seg ofte ikke bevisst hvordan etikk og psykologi griper inn i hverandre. Det kan derfor være vanskelig å oppdage den skjulte overgang fra deskriptiv psykologi til normativ etikk. Dertil kommer at det kan variere hvilken plass og funksjon de moralske problemstillinger har innen de enkelte teorier.
Tiden for den psykologiske dogmatisme er definitivt forbi. Psykoterapien befinner seg derfor i dag i et åpenbart dilemma. Den må stille som diagnose at identitetsforstyrrelser og identitetsnød utgjør et omfattende problem i dagens samfunn, men har ikke noe faglig mandat til å angi hvor svarene er å finne. Dette dilemma illustreres meget godt av den nylig utkomne boken av den norske psykiater Finn Skårderud med den betegnende tittel ” Uro. En vandring i det moderne selvet ” ( 7 ). Han gir en meget levende skildring av hvordan både psykiatriske pasienter og dagens mennesker generelt er på leting etter identitet. Samtidig er forfatteren prisverdig kritisk og nøktern på psykiatriens vegne og synes ikke å fremføre noe bestemt svar på hvor de faste holdepunkter skal finnes . Men han innrømmer ikke åpent det dilemma mentalhygienen og psykiatrien her står overfor.
f. En avklaring fra religionspsykologien ?
At personlighetspsykologien ikke kan løsrives fra filosofi og menneskesyn blir særlig avgjørende for vurderingen av det prinsipielle forhold mellom psykologien og den kristne tro. Nå er religionspsykologien inne i en utvikling hvor den er i ferd med å bevisstgjøre den generelle psykologi på den psykologiske betydning av det religiøse liv - et livsområde som mentalhygienen og psykoterapien i stor grad har neglisjert. Klimaet innen psykologien er dermed i ferd med å endre seg til en åpnere og mer positiv holdning overfor religionen. Ut fra et kirkelig ståsted skulle man da kunne forvente at religionspsykologien kan tjene som en brobygger mellom psykologi og kristendom.
Men situasjonen er ikke så enkel. For objektet for religionspsykologien er prinsipielt begrenset til de religiøse erfaringer som gjøres innen rammen av menneskelivet. Den konfronteres derfor med det samme vitenskapsfilosofiske dilemma som psykologien forøvrig. Flere av dagens religionspsykologer har da også et nøkternt syn på fagets livssynsmessige pretensjoner og forsøker å trekke en grense overfor egen personlig tro og livsoppfatning. For eksempel understreker den amerikanske religionspsykolog Ana Maria Rizzuto at hun som terapeut begrenser seg til å analysere klientens Gudsbilde i forhold til den psykoterapeutiske problematikk uten å gå inn i de innholdsmessige forskjeller mellom de enkelte religioner og konfesjoner. Hun understreker også at religionspsykologien bare gir et av flere mulige perspektiver på religion og derved også kan fungere reduksjonistisk ( 8 ). Den svenske religionspsykolog Owe Wikstrøm foretar en lignende grenseoppgang og innrømmer at vi her står overfor et spenningsfylt område ( 9 ).
Dette betyr at religionspsykologien like lite som den øvrige psykologi kan gi oss noe endegyldig svar på de eksistensielle verdi- og sannhetsspørsmål som identitetsproblemet konfronterer oss med. Den kan ikke besvare hvilken religiøs tro som vår identitet bør bygge på. For å få avklart hva en kristen identitet innebærer, er det derfor nødvendig å vende seg direkte til den kristne Gudsåpenbaring.
2. Identitet i
kristent lys
Det er mange sider ved den kristne åpenbaring som kaster lys over identitetsspørsmålet. I det følgende trekker jeg frem de momenter som for meg fremstår som de mest vesentlige.
a. Mennesket skapt
i Guds bilde.
Utgangspunktet for den kristne Gudsåpenbaring er at mennesket er skapt i Guds bilde og bestemt til å leve i fellesskap med sin Skaper i et jeg-du forhold. Det innebærer at menneskelivet både er en gave fra Guds skaperhånd og en oppgave overfor Guds åpenbarte skapervilje. Den er sammenfattet i det dobbelte kjærlighetsbud og de ti bud. Hvis vi ut fra naturlige ressurser kunne makte å realisere denne bestemmelse for våre liv, ville sentrum i selvbildet falle sammen med Gudsbildet. Vår identitet kunne bygge på bevissheten om at vi faktisk lever i harmoni med vår Skaper.
Når det gjelder vårt handlingsliv, har de aller fleste mennesker en naturlig moralsk identitet som gir evne til å utføre gode gjerninger . Ut fra en kristen livstolkning er denne allmennmoralen et vitnesbyrd om at mennesket er skapt i Guds bilde og et av de redskaper Gud bruker for å holde menneskelivet oppe. Våre sosiale identiteter inntar her en sentral posisjon. For de er ikke bare av verdi for vår egen mentale helse. Som anført har de også en utadvendt side som er rettet mot andre mennesker og tjener det sosiale fellesskap.
Men kristen etikk strekker seg lengre enn til våre konkrete handlinger. Den fokuserer også på vårt indre personlighetsliv hvor drivkreftene til våre handlinger befinner seg med sinnelag og holdninger ( Matt. 5,28, Luk 6,45 ). Og fremfor alt omfatter Guds vilje menneskelivets vertikale dimensjon med den enkeltes personlige forhold til sin Skaper. Denne side av etikken er så grunnleggende at den får første prioritet slik det fremgår både av det dobbelte kjærlighetsbudet og de ti bud. Det bekreftes ytterligere av det radikale innholdet i de to bud som omfatter Gudsforholdet. De forutsetter både av vi skal erkjenne og forstå hvordan Gud i sitt vesen faktisk er, sette Gud foran alt annet i livet og la det gjennomsyre hele vår tilværelse
Nå er realiteten i vår eksistensielle situasjon radikalt anderledes. Vi kjenner ikke den sanne Gud og har ingen naturlig evne til å leve i et sant og rett Gudsforhold. Vi dyrker i stedet oss selv eller våre avguder ( Rom. 1, 19 – 25 ). Den krasse virkelighet er at vi bærer på et aktivt fiendskap i mot Gud. Vi er dermed ikke i stand til å etablere en rett åndelig identitet ut fra egne ressurser. Det sentrale ved synden er derfor et fundamentalt identitetsproblem. Vi lever objektivt sett i en eksistensiell identitetsnød. Det dreier seg om en potensiell identitet som vi etter Guds bestemmelse for våre liv skulle tilegne oss, men som vi ikke har evnen til å bygge opp. Vi står derfor med våre liv under Guds dom.
I vår sekulariserte tid dyrkes ikke regulære avgudsbilder, men i stedet hele registeret av moderne avguder som mammon , egen kropp, de mange former av sosial status og maktposisjon eller den oppblomstrende nyreligiøsitet. Alle de objekter vi her kan dyrke, inngår i våre identiteter og opphøyes til vårt sentrale livsinnhold. Jesus gjennomskuer denne identitetsproblematikk med sine advarsler om å sette sin lit til materiell rikdom ( Matt. 19, 21 – 24 ) eller egen sosial posisjon ( Luk.14,7 – 11 og 22, 24 ). Denne dom rammer nødvendigvis også den moderne sekulariserte autonome moralbevissthet som bygger på individets rett til selvbestemmelse uten korrektiv fra Guds skapervilje. Det er et kritisk memento til all den teologi som i dag vil basere kristen etikk bare på allmennmoralen.
Denne sentrale identitetsproblematikk utfolder seg også på det moralske og religiøse livsområde. Vi bruker vår moralske og religiøse streben for å oppnå et så positivt selvbilde at det kan tjene vår personlige identitet. Ytre sett kan det fortone seg som respektabelt og aktverdig. Men på innersiden dreier det seg igjen om selvdyrkelse i stedet for å gi Gud æren.
Hele kultur- og religionshistorien vitner om at dette er en tidløs eksistensiell identitetsproblematikk. I NT kommer den særlig klart frem i konfrontasjonen mellom Jesus og senere Paulus og den jødiske lovfromhet. Fariseerne ville basere sitt selvbilde på egne moralske og religiøse ytelser. Det er grunn til å anta at denne tro tilfredsstillet et dyptgående identitetsbehov hos fariseerne og at derfor konfrontasjonen ble så tilspisset. For Jesus var dette å bygge livet på et selvbedrag. Han avslørte denne dybdepsykologi med et guddommelig klarsyn som en moderne sekularisert psykologi er avskåret fra. For den er programforpliktet
til ikke å trekke den kristne syndsforståelse inn i
psykologien og må derfor fungere reduksjonistisk i forhold til et kristent
menneskesyn. Dette betyr at kristendommen sterkt aksentuerer det Janusansikt
som våre identiteter oftest frembyr..
b.
Kristusevangeliet
Den eksistensielle identitetsnød som alle mennesker befinner seg i kan bare løses gjennom kristendommens budskap om at Gud i Jesus Kristus har åpenbart seg som både sann Gud og sant menneske, har ofret seg selv på korset til soning for all synd og overvunnet døden gjennom Jesu oppstandelse. Det gir alle mennesker tilbud om en helt ny identitet knyttet til Jesus Kristus. Han representerer med sin person den grunnmur som all kristen identitet bygger på.
Inkarnasjonens under innebærer at Jesus Kristus var
synlig og konkret tilstede i historien for 2000 år siden. Etter oppstandelsen
er han ikke lenger synlig tilstede, men lever fortsatt som en usynlig, men
likevel reell åndelig realitet. Alle som ikke avviser dette budskap, men bekjenner seg til det, taes inn i
fellesskapet med sin Skaper og får løfte om tilgivelse og evig liv. Menneskets
ødelagte gudsbilde og tapte identitet er fullt og helt gjenopprettet.
Den kristne
tro medfører dypest sett et bytte av identitet mellom Kristus og oss. Kristus
bærer på korset den synd, skyld og dom som ellers skulle ha ligget på
mennesket. Samtidig får vi i Jesus Kristus del i et nytt fellesskap med vår
Skaper. Den som slutter seg til Kristusevangeliet, virkeliggjør den personlige siden av en kristen identitet.
c. Identitet,
lov og evangelium
Etter mitt syn behøver det ikke her å dreie seg om
et enten- eller, men et både- og. For det er for snevert å hevde at det moderne
menneske ikke lenger erfarer skyld. Opplevelsen av skyld kan nok i dag være mer
diffus enn tidligere og mindre rettet mot Gud personlig og hans åpenbarte
vilje. Men skylden er fortsatt en grunnleggende eksistensiell erfaring nær
knyttet til den moralske identitet og samvittigheten. For alle møter de
mangfoldige sosiale og moralske krav som tilværelsen konfronterer oss med på de
enkelte livsområder. Før eller siden vil mange oppleve å komme til kort og
måtte innrømme at de har sviktet . Ut fra en kristen livstolkning er dette en
identitetsproblematikk som er et indirekte vitnesbyrd om at mennesket alltid
lever under loven. Men det gjelder hva som har vært kalt Guds anonyme gjerning
gjennom alle de krav han stiller oss overfor i det alminnelige menneskeliv. På
denne bakgrunn må utfordringen derfor være å utdype, utvide og aktualisere
synd-nådedimensjonen ut fra en kristen livstolkning i forhold til vår tids
identitetsproblematikk. For den kan nettopp betraktes ut fra den lutherske
dialektikk mellom lov og evangelium. Å streve etter å skulle bygge opp en
holdbar identitet ut fra våre egne ressurser er et krevende livsprosjekt og er
å leve under loven. For at vi skal bli bevisstgjort på denne sannhet, er
kirkens forkynnelse av Guds fulle og hele vilje fortsatt nødvendig, eller det
som i luthersk teologi kalles lovens annen bruk.
d. Synd og
identitet
Den naturlige psykologiske forutsetning for en bærekraftig identitet er at vi oppnår et positivt selvbilde. Den radikale forståelse av syndens vesen som kristendommen målbærer, kan derfor møtes med den forståelige innvendig at den representerer en eneste stor trussel mot vårt eget selvbilde slik mange kan ha opplevet.
Overfor slike innvendinger er det avgjørende at det kristne synet på synden blir riktig fremstillet og satt inn i den rette sammenheng. For den kristne syndsoppfatning kan vekke anstøt på gale premisser. Syndens kjerne ligger ikke i de ytre handlinger, men i det sentrum av personlighetslivet som er rettet mot Gud. Synden står derfor ikke til hinder for at vi kan bygge opp sunn identitet ut fra våre skapelsesgitte og sosiale ressurser. Det radikale ved synden i kristen forstand har videre som vesentlig konsekvens at alle synlige moralske forskjeller mellom mennesker blir relativisert i forhold til det faktum at vi overfor Gud blir stillet på det samme plan i livet. Vi får paradoksalt nok del i en fellesmenneskelig negativ identitet. Dette skaper solidaritet og fellesskap mellom alle mennesker og bryter ned de moralske og religiøse skillelinjer som vi ofte bygger vår identitet på.
Likevel blir det stående tilbake at syndens realitet representerer et ekte anstøt for vårt naturlige selvbilde. Hovedsaken i denne situasjon er om anstøtet leder videre frem til evangeliet eller fører til at den kristne Gudsåpenbaring blir avvist. Det naturlige identitetstap som den kristne tro innebærer, er prisen for å få del i den Kristusidentitet som er så meget mer verdt ( Fil. 3, 7- 8 ).
e. Etikkens
nye ståsted
En kristen
identitet kan derfor også skape
positive mentalhygieniske ringvirkninger. Den kan bidra ikke bare til en
sann , men også sunn identitet og fungere som et kritisk korrektiv til vanlige
mentale avsporinger i selvbildet. Et svakt selvbilde som følge av forakt for egen
kropp eller undervurdering av egne naturlige ressurser bryter med den kristne
skapertro. Det samme gjelder en motsatt urealistisk overvurdering av personlig
utrustning.
Men det vil gi en slagside ensidig å fremheve bare vår skapelsesgitte identitet som det sentrale slik det i dag ofte skjer. Det blir understreket at Gud som vår skaper i sin kjærlighet aksepterer oss som vi er. Men det foregår alt for lett løsrevet fra vår identitet i Kristus som den bærende forutsetning. Da blir vår åndelige identitet hengende i luften. Den motsatte slagside er å avsvekke skapelsesperspektivet på den kristne eksistens i forhold til evangeliet slik pietismen har vært tilbøyelig til.
f. Kirke, menighet og identitet
En kristen identitet bygger ikke bare på troens åndelige tilknytning til Kristusevangeliet og en kristen tolkning av livet innenfor skaperverket og samfunnet. Den har også som en vesentlig basis kirken og menigheten. Ut fra et samfunnsmessig perspektiv er kirken riktignok en sosial institusjon med sine medlemmer i rollen som sosiale aktører. Men den grunnleggende kirkelige identitet er likevel åndelig begrunnet og bestemt av dåpen, troen og fellesskapet i Kristus. Den er felles for alle kristne uavhengig av alle individuelle forskjeller. Samtidig har den enkelte i kraft av individuell utrustning og nådegaver sin spesielle tjeneste til gavn for menighetens fellesskap. Denne helhet av kollektiv og personlig kirkelig identitet er en livsnødvendig forutsetning for at Guds rike gjennom kirkens liv i verden skal bli bevart og vokse. Den lutherske toregimentslære kan sies å ha ivaretatt dette grunnleggende skille mellom kirkelig og allmenn, verdslig identitet.
I dagens kulturelle situasjon med et stadig kaldere samfunn og økende identitetsnød kan det likevel være at dette skille ikke bør trekkes for skarpt. Det er diakoniens oppgave her å være brobygger og tilby både åndelig og allmennmenneskelig tilhørighet og identitet innenfor menighetens fellesskap. Da kan menighetslivet også å ha en mentalhygienisk funksjon og en helbredende tjeneste å utføre overfor identitetsnøden i dagen samfunn. Ikke minst overfor dagens ungdom er dette en viktig diakonal oppgave.
3. To
grunnleggende spørsmål i et grensefelt
a. Er den
kristne tro skapt av psykologiske behov ?
Ut fra en psykologisk tankegang kan det spørres om ikke den kristne tro befinner seg på linje med all annen identitetsdannelse i menneskelivet. Troen på Guds kjærlighet i Jesus Kristus er bare en naturlig psykologisk erstatning for det kjærlighetsbehov vi ikke har fått dekket ellers i livet, eller den imøtekommer et allment religiøst behov..
På flere områder kan nok en kristen eksistens tilfredsstille allmenne identitetsbehov . Men den kristne tro fremviser dypere sett en rekke særtrekk som sprenger allmenne identitets-
kategorier. Den grunner seg ikke på et positivt selvbilde basert på egne kvalifikasjoner. Den er heller ikke bundet til de medmennesker som møter oss med en naturlig kjærlighet i livet
( Matt. 5,46- 47). Tvert om er evangeliet til alle tider først og fremst blitt tatt i mot av de som befinner seg nederst på livets rangstiger og har lidd skipbrudd på sin naturlige identitet. I stedet har en kristen identitet sitt ankerfeste i Guds kjærlighet slik den manifesterer seg i Kristusevangeliet som en åndelig realitet mellom Gud og oss utenfor vår egen psyke. Denne sannhet forkynnes i NT med en rekke forskjellige bilder og som det mest sentrale at Kristus er vår rettferdighet overfor Gud.
En ytterligere fundamental forskjell på en naturlig
identitet og kristen tro er at Kristusevangeliet vekker aktiv motstand fra vårt
naturlige jeg. ( Gal. 5,17 ). Dette
anstøt skyldes dypest sett at evangeliet utgjør en trussel mot vårt eget falske
åndelige selvbilde og derfor fører til at våre normale psykologiske
forsvarsmekanismer blir mobilisert. Denne motstand reiser seg først og fremst
fra dem som er trygge på sin egen moralske og religiøse status.
Dette er den realistiske psykologiske og åndelige
bakgrunn for det nye Testamentes fremstilling av motsetningen mellom kjød og
Ånd. At vår motstand mot evangeliet blir overvunnet skyldes Guds overnaturlige
aktive gjerning i menneskelivet gjennom sin Hellige Ånd. Derfor blir heller ikke
en kristen identitet helt og fullt tilegnet i psykologisk forstand på linje med
andre identiteter. Den fremstår i stedet som stykkevis og delt ( 1 Kor. 13,9 ).
Denne realitet er bakgrunnen for at vi tilbys
sakramentene som synlige håndfaste tegn på Jesus Kristus om en konkret og
nærværende gave til den enkelte og til
og med til det nyfødte barn. Både dåp og nattverd fremstår som synlige tegn på
vår kristne identitet. Hvis den kristne tro bare representerte naturlig
psykologi, hadde sakramentene vært overflødige.
Den kristne identitet er et eksistensielt faktum som vi eier fullt og helt gjennom troen og sakramentene. Men personlig å tilegne seg den er alltid å være underveis fordi vi tror og forstår stykkevis ( 1 Kor. 13,9 ). Både tankemessige vanskeligheter og personlige anfektelser over syndens makt i eget liv er her de mest påtrengende realiteter. Vårt naturlige menneske søker stadig utveier til å etablere identitet på falske premisser. Kristne spares heller ikke for psykisk sykdom som opptrer innen den gamle livsvirkelighet. Sist, men ikke minst kan selve bekjennelsen til Kristus ha sine omkostninger slik Jesus med radikale ord forberedte sine disipler på ( Matt. 10,39 ). Det strekker seg fra tapet av sosial anseelse og identitet til det åpenbare martyrium slik realiteten fortsatt er mange steder i dagens verden. Alt i alt vil derfor en kristen identitet subjektivt erfares som splittet. Den kristne tro representerer ikke en lettvint medisin for identitetsnød.
b. Hvordan er
forholdet mellom psykoterapi og sjelesorg ?
Forholdet mellom psykologi og sjelesorg har ofte vært vurdert ut fra en harmonimodell. Den baseres gjerne på en inndeling av personlighetslivet i legeme, sjel og ånd, eller på skillet mellom den horisontale og vertikale dimensjon av menneskelivet. Den horisontale dimensjon med sjelelivet skal da overlates til psykoterapien, mens sjelesorgen tar ansvaret for den vertikale dimensjon med det åndelige liv og gudsforholdet. De to disipliner kan samtidig samarbeide med respekt for hverandres egenart. Dessuten har sjelesorgen positive bidrag å gi til den mentale helse.
Etter mitt syn er denne harmonimodell for enkel. Både psykoterapien og sjelesorgen konfronteres med identitetsproblemet hvor psykologi, mental helse, etikk og livssyn er innvevet i hverandre. Her er ikke bare personlighetspsykologien nødvendigvis reduksjonistisk
i forhold til et kristent menneskebilde. Med sunnheten som overordnet målsetning kan den på mange punkter endog komme i konflikt med et kristent menneskebilde som skal målbære ikke bare sunnheten, men også sannheten.
5. Den
postmoderne psykologi
Den postmoderne filosofi har nå gitt seg nedslag i en postmoderne psykologi. Det stiller vår identitetstenkning overfor nye viktige spørsmålsstillinger som her bare kan berøres.(11 ). Den hevder at betingelsene for identitetsdannelsen i dagens samfunn er blitt så radikalt endret at den ikke lenger kan baseres på tradisjonelle premisser som troen på vitenskapelige, filosofiske eller religiøse sannheter, absolutte verdinormer eller en fast personlighetskjerne. I stedet må den enkelte velge sin egen vei ut fra de skiftende identitetstilbud som det lokale miljø tilbyr. Den personlige identitet blir dermed subjektiv, ustabil og fragmentert.
Postmodernismen har flere positive anliggender
(12. ),.Men dens radikale grunnsyn bør likevel møtes med kulturhistoriens
vitnesbyrd om at mennesket bærer på et uutslettelig behov for å etablere en
trygg eksistensiell identitet ut fra troen på en absolutt sannhet. I vår tid
komme dette frem ved en utbredt åndelig søken, nyreligiøsitet og roper etter
mer etikk. Postmodernismen vikler seg dessuten inn i en uholdbar filosofisk
selvmotsigelse. Den påstår at det ikke er mulig å komme frem til en sann
forståelse av virkeligheten, med et viktig unntak for den forståelse som den
selv målbærer.
Ut
fra et kristent perspektiv må det konstateres at postmodernismen ikke kan bøye
seg for den kristne Gudsåpenbaring som den eneste sanne basis for en
eksistensiell identitet. For den vil da skjære over den grenen den selv sitter
på. Men etter mitt syn må det være vesentlig å møte den ikke bare kritisk, men
også konstruktivt. Da blir temaet for denne artikkel spesielt påtrengende: å
utfolde positivt en kristen identitetsforståelse på alle de konkrete
livsområder hvor vi lever våre daglige liv. Det gjelder både den kroppslige,
sosiale og moralske side av tilværelsen. Overfor det rikholdige bilde som en
sann kristen identitetsforståelse fremstiller, må en avflatet og forvirrende
postmoderne identitetstenkning falle igjennom.
4. Konklusjon
innenfor dagens vestlige kultur. Her krysses en
rekke av de viktigste dimensjoner i menneskelivet: Det tidløse og dagsaktuelle.
Fortid, nåtid og fremtid. Det stabile og foranderlige.Helse og sykdom. Det
intimt personlige og kollektive/ kulturelle. De kroppslige, sosiale, moralske
og eksistensielle sider av tilværelsen. Humanvitenskap og livssyn. Derfor er
identitetsspørsmålet en viktig nøkkel til å forstå både oss selv og våre
medmennesker.
Sist, men ikke minst utgjør dette livsområde en av
de viktigste møteplasser mellom
nåtidsmennesket og kristendommen. Det må derfor være en meget aktuell
utfordring for den praktiske teologi å gå konstruktivt inn i denne
livsproblematikk uten at substansen i kristen tro og etikk går tapt under
presset av de moderne og postmoderne åndsstrømninger.
Den
kristne Gudsåpenbaring og troen på den treenige Gud med sentrum i
Kristusevangeliet gir substans til et menneskebilde som sprenger rammene for en
rent allmenn, humanvitenskapelig, filosofisk eller ikke-kristen religiøs
identitetsforståelse. Samtidig utgjør en kristen identitet en sammensatt og
spenningsfylt helhet hvor oppgaven er å fastholde helheten i lyset av den
treenige Gud og et kristent menneskebilde uten at viktig perspektiver går tapt.
Oppgaven for den praktiske teologi må være å aktualisere en kristen
identitetstolkning inn i alle de mangfoldige konkrete problemer og situasjoner
i menneskelivet. Den samme utfordring står det enkelte menneske overfor i sitt
eget liv.
Personlighetspsykologien gir verdifull delinnsikt i
identitetproblemet som kritisk vurdert kan integreres i et kristent
menneskebilde og være nødvendig som basis for mentalhygiene og psykoterapi. Men
den fungerer reduksjonistisk og står maktesløs når det gjelder å gi endegyldige
svar på de omfattende etiske og eksistensielle spørsmål som reiser seg på dette
livsområde. Samtidig har kristendommen verdifulle bidrag å gi som en motvekt til
alle de mentale, moralske og eksistensielle svakheter som den allmenne identitetsdannelse lider under.
De fleste ikke-kristne livssyn har i dag nedfelt seg i forskjellige
personlighetsteorier. Ikke minst ut fra identitetsproblemet må det derfor
spørres om ikke teologien og sjelesorgen hittil har vært for beskjeden i
forhold til psykologien. Tiden må være overmoden til å løsrive
personlighetspsykologien fra dens nåværende ideologiske bindinger til fordel
for å bli integrert i et kristent menneskebilde.
Henvisninger:
1. Otto Krogseth: Sekularisering og identitet.
Kirke, Religion, Samfunn 2. 1996
2. Tidskrift for sjelesorg. 3. 1995. Lederartikkel
og artikler av Paul Otto Brunstad, Paul Erik
Wirgenes
og Preben Colstrup.
Tidsskrift for sjelesorg. 1. 1997.Lederartikkel og artikler av Gøran
Bergstrand, Jan Olav
Henriksen
og Hans Kvalbein.
3. Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid.
Betenkning til Kirkemøtet l999.
Kirkerådet.
4. Ingebjørg Lindheim: ” Ikke bare av brød ”. Kristen
identitet ”.Hovedoppgave.Bergen l986.
5. Leif Gunnar Engedal: Ecce homo. Unipub
forlag/Akademika AS. Oslo l999. s. 26 –
28.
Engedal
fremhever her at Erikson har et fluktuerende og lite presist identitetsbegrep.
Det
kan
forklares ut fra det perspektivmangfold han anvender, men at begrepet likevel
er
rimelig
velavgrenset.
6. Leif Gunnar Engedal: Mennesket og skylden. I Psykoanalyse og menneskebilde.
Psykiatrisk Opplysningsfond Forlag.
Stavanger l994. S. 17-48.
7. Finn Skårderud: Uro. En reise i det moderne
selvet. Aschehoug. Oslo l998.
8. Ingebjørg Lindheim: Et møte med Ana Maria
Rizzuto. Tidsskrift for sjelesorg. No. 3. 1990.
23-28.
9.. Owe Wikstrøm: Gud som Gud eller Gud som gud ? Om
sjælasørgares dilemma. Tidsskrift
for
sjelesorg. No. 3. 1990. S. 29-34.
10. Se note 3.
11. Steinar
Kvale (ed): Psychology and postmodernism. Sage Publications. London l994
I Leif Gunnar Engedals doktorarbeid Ecce Homo
er forholdet mellom den postmoderne
psykologi,
representert ved Kenneth Gergens og Erik Erichons personlighetspsykologi
et
sentralt
tema.
12. Jan-Olav Henriksen: På grensen til Den andre. Om
teologi og postmodernitet. Ad notam
Gyldendal. Oslo l999.
Kort sammendrag:
Identitetsproblemet inntar særlig i dagens
kulturelle situasjon en nøkkelstilling i den menneskelige livsvirkelighet. Det
utgjør dermed også et viktig møtested mellom nåtidsmennesket og kristendommen
som bør utfordre den praktiske teologi .
Ut fra en
innholdsbestemmelse av identitetsbegrepet belyses hvordan de forskjellige sider
av den personlige identitet griper inn i de fleste livsforhold.
Identitetsproblemet reiser sentrale etiske og eksistensielle
spørsmålsstillinger som psykologien inkludert religionspsykologien ikke kan
besvare. De lar seg i stedet avklare ut fra den kristne Gudsåpenbaring med
Kristusevangeliet, lov/evangelium og den kristne skapertro i sentrum. Dette
sprenger flere av de allmenne identitetskategorier, men gir samtidig verdifulle bidrag til den allmenne
identitetsdannelse. Psykologisk er imidlertid en kristen identitet en spenningsfylt helhet og ingen harmonisk størrelse.
Forfatteren: Arne
Schjøth. Tidligere avdelingsoverlege ved Vest-Agder Sentralsykehus,
Kristiansand. Adresse: Borghildsvei 29, 4633 Kristiansand. E- post: schjoth @
online.no