[Luthersk Kirketidende, nr. 5 / 2000:]

Bibelen og homofilispørsmålet

Et bidrag til den fortsatte samtale

Av Bjørn Helge Sandvei

I en artikkel med tittelen "Flere refleksjoner om Bibelen og homofilispørsmålet" i LK nr. 22/1999 ønsker sokneprest Jan-Otto Eek å gi et bidrag til fortsatt dialog om et tema der "mange av oss ennå ikke er så skråsikre på hvordan spørsmålet skal besvares i lys av Skriften". Jeg har merket meg Eeks ønske om å la det bibelske vitnesbyrd bli retningsgivende for vår holdning i dette som i alle andre spørsmål angående kristen tro og liv. Dette ønsket deler jeg, og jeg vil her søke å gi mitt bidrag til samtalen. Av plasshensyn begrenser jeg meg til problemstillinger i Eeks avsnitt "Eksegetiske randbemerkninger".

I sin gjennomgåelse av noen sentrale bibeltekster synes Eek å konkludere med at de alle kan forståes på en annen måte enn den "tradisjonelle", og han viser her til den nyere internasjonale kirkelige debatt omkring homofili-spørsmålet, for eksempel boken "Aliens in the household of God; Homosexuality and Christian Faith in South Africa". Det Eek skriver om bibeltekstene, bl.a. med grunnlag i denne boken, svarer i slående grad til synspunkter som ble fremført med betydelig gjennomslagskraft i et par bøker som kom for nesten 20 år siden, nemlig "Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality" av John Boswell (1980), og "The New Testament and Homosexuality" av Robin Scroggs (1983).

På tross av at det faglige arbeid særlig innen bibelforskningen har gått videre og til dels tilbakevist eller kraftig modifisert disse bøkenes hovedteser, er det påfallende i hvor stor grad de fortsatt lever sitt eget liv innenfor "internasjonal kirkelig populærdebatt" (J.-O. Eek), og hvordan de slik etter mitt skjønn bidrar til å legge delvis uholdbare premisser og føringer for den kirkelige samtale.

Tiden burde nå være inne til å parkere et par-tre "dogmer" som i vesentlig grad har sin rot i disse bøkene eller i mer populære videreføringer fra dem. Det gjelder (1) Scroggs ensidige fokusering på pederasti når man taler om Bibelen og homofilispørsmålet; det er etter hvert betydelig faglig konsensus om at tekstmaterialet ikke kan begrenses til bare en slik spesiell form for seksuell adferd. Det gjelder (2) den forenklede talen om at Bibelen egentlig bare har "forvillede" heteroseksuelle for øye i sin avvisning av homoseksuell adferd. Det finnes ikke holdepunkter i det nytestamentlige materiale for å hevde at disse tekstene nok skulle kunne ha relevans for noen menneskers homoseksuelle holdninger og handlinger, men ikke for andres. Og det gjelder (3) Boswells forståelse av begrepet arsenokoites i 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10; den er filologisk og eksegetisk uholdbar.

Et mangelfullt bilde av homoseksualitet i antikken

For Scroggs var det et hovedanliggende å kunne tegne et historisk korrekt bilde av hva Paulus visste om seksuell praksis i den gresk-romerske verden, for så å kunne tolke tekstene i Rom 1 og 1 Kor 6 riktig. Scroggs hevdet at den eneste "modell" for homoseksuelle forhold som eksisterte i den gresk-romerske verden, var pederasti, dvs. "a relationship between a male adult or older youth, and a boy or younger youth". Siden pederasti-"modellen" ifølge Scroggs var det eneste Paulus kjente til, kan ordene i Rom 1 bare tolkes som en fordømmelse av denne spesielle form for homoseksuell adferd og ikke som en generell fordømmelse av homoseksuelle forhold mellom voksne likeverdige parter ("trofast homofilt partnerskap", med Eeks ord).

Av en del som har vært skrevet og sagt i norsk sammenheng, kunne man få inntrykk av at intet har skjedd siden Scroggs bok kom i 1983.

Bildet som Scroggs tegnet av homoseksualitet i antikken, var i avgjørende grad bygd på klassiskfilologen K. J. Dovers verk "Greek Homosexuality" fra 1978. Det hører imidlertid med til historien at Dover foretok bemerkelsesverdige revurderinger av sitt materiale i en ny utgave av boken (i 1989) – med redusert vekt på motsetningen aktiv–passiv og økt vekt på gjensidigheten i de homoseksuelle relasjonene, og dette river faktisk grunnen vekk under viktige deler av Scroggs’ argumentasjon når det gjelder formene for homoseksuell praksis i antikken.

At Scroggs’ ensidige fokusering på pederasti blir for snevert som beskrivelse av homoseksualitet i antikken, er i vår hjemlige sammenheng blitt overbevisende dokumentert av bl.a. Reidar Hvalvik i en større artikkel i Vårt Land ("Hva sier Bibelen om homoseksualitet?", VL 15.04.99).

For egen del vil jeg her særlig understreke følgende:

1) Den ensidige fokusering på pederasti står i åpenbar konflikt med det faktum at Rom 1 taler om både kvinnelig og mannlig homoseksualitet. (Kvinnelig homoseksualitet blir ellers sjelden omtalt i antikken, riktignok oftere i romerske enn i greske kilder.) Bare denne detaljen sier noe om at man burde være varsom med bedrevitende utsagn om hva Paulus ikke visste om seksualitetetens ulike ytringsformer. Se til dette Bernadette J. Brooten: "Women loving women; Early Christian Responses to Female Homoeroticism (Chicago 1996).

2) Når man henviser til "pederasti som var velkjent i samtiden" (J.-O. Eek) som forståelsesnøkkel til Rom 1 og 1 Kor 6, overser man ofte et par metodiske problemer ved argumentasjonen (bortsett fra selve overfokuseringen på nettopp dette fenomenet): For det første stammer de vanlig anvendte kildene til belysning av pederasti i antikken hovedsakelig fra en epoke som ligger 400 år eller mer tilbake i tid i forhold til den tid de skulle kaste lys over (f.eks. Platons dialoger, greske vaser). En ukritisk bruk av slike kilder er nærmest som å referere til Shakespeare for å belyse seksuell adferd på 1990-tallet. For det andre hører disse kildene nesten utelukkende hjemme innen det spesifikt greske område, mens Det nye testamente er blitt til i en gresk-romersk kultur. Paulus skriver Romerbrevet fra den romerske kolonien (og provinshovedstaden) Korint til hovedstaden i det romerske imperium.

I den romerske verden er bildet av den menneskelige seksualitets ulike utfoldelsesformer langt mer "pluralistisk" enn det som vanligvis blir tegnet som bakgrunn for de nytestamentlige tekstene. Her foreligger det rikelig med litterære (også billedlige) belegg for seksuelle forhold mellom voksne menn. Men også innen det greske språkområde finnes interessant materiale, for eksempel den homofile kjærlighetshistorien i "ukeblad-romanen" Efesiske eventyr fra 100-tallet e.Kr.

Skal man tegne et historisk korrekt bilde av hva Paulus kunne vite om homoseksualitet, ville et verk som f. eks. "Roman Homosexuality" av C. A. Williams (1999), være en minst like nødvendig veiviser som Dovers studie av "Greek Homosexuality". Jeg siterer bare to talende overskrifter fra Williams’ bok: "Mature males as sexual objects" og "Marriage between males". Et par eksempler på slike forhold fra Paulus’ samtid: Den romerske filosofen Seneca (en eldre bror til den Gallio som var guvernør i Korint under Paulus’ opphold der) var kjent for sin kjærlighet til voksne unge menn. Senecas elev, den senere keiser Nero, feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn, og Neros etterfølger på keisertronen, Galba, hadde ifølge historikeren Suetonius en særlig forkjærlighet for godt voksne menn. Romersk lovgivning tillot homoseksuell omgang med også voksne slaver og ikke-borgere.

På denne bakgrunn fremtrer en del utsagn i den hjemlige debatt som nærmest pinlig overfladiske.

– Mens Scroggs særlig fokuserte på pederasti-"modellen", er det et par andre poenger i Boswells bok som har fått betydelig oppmerksomhet:

1) Paulus’ ord i Rom 1,26-27 gjelder ikke homoseksuelle i "egentlig" forstand, hevdes det, men er rettet mot homoseksuelle handlinger utført av heteroseksuelle.

2) Nøkkelordet arsenokoites som blir brukt i 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10, refererer ifølge Boswell ikke til homoseksuell praksis i vid betydning (som f.eks. den norske bibeloversettelsen forutsetter), men har en mer innsnevret betydning lik "male fuckers", nærmere bestemt "active male prostitutes" (p. 342-4).

Rom 1 – hvem er adressatene?

– Når det gjelder spørsmålet om adressatene for Rom 1, vil altså også Jan-Otto Eek overveie muligheten av at de "er heteroseksuelle menn og kvinner som kunne ha levd ut sin seksualitet i trofaste ekteskap, men som nå … velger unaturlige seksuelle ytringer …".

En slik forståelse av teksten overser imidlertid blant annet at Paulus i Rom 1,26-27 ikke bruker de vanlige ordene "kvinner" og "menn", men derimot to ord som egentlig betyr "(av) hunkjønn, kvinnelig" (thelus) og "av hankjønn, mannlig" (arsen). Samme språkbruk finner vi i den greske oversettelsen av 1 Mos 1,27 – om skapelsen av mennesket. Avvisningen av homoseksuell adferd i Rom 1 gjelder altså ikke primært konkrete personers handlinger, men knytter tilbake til skapertanken og er ledd i et prinsipielt og allment resonnement. Dette understrekes også ved bruken av bestemt artikkel i v. 26-27: kvinnene (ai theleiai, "de av hunkjønn") og mennene (oi arsene, "de av hankjønn"). Den bestemte artikkel tjener her på gresk til å fokusere nettopp arten og ikke individene (såkalt generisk artikkelbruk).

Denne teksten er forøvrig drøftet inngående i uttalelsen "Homofili, kirke og samfunn" (1993), utarbeidet av lærerrådet ved Det teologiske Menighetsfakultet, og den eksegese som her blir presentert, er etter mitt skjønn bare blitt ytterligere styrket gjennom de etterfølgende års arbeid med spørsmålet.

– Det er ellers verd å merke seg at det i utredningen "Homofile i kirken" fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili (1995) faktisk foreligger en betydelig grad av enighet mellom professorene Halvor Moxnes og Hans Kvalbein når det gjelder forståelsen av det bibelske materiale, ikke minst av Rom 1. Uenigheten mellom dem handler mer om i hvilken grad skriftordene forplikter oss i dag.

En historisk forståelse av Rom 1,26f gir ikke grunnlag for å begrense utsagnene til bare å gjelde spesielle, sosialt betingede uttrykksformer for homofili, som for eksempel pederasti, kultisk homoseksuell prostitusjon eller homoseksuell prostitusjon i bordeller. Heller ikke er det mulig å begrense teksten til å gjelde homoseksuell adferd hos ellers heteroseksuelle mennesker (jfr. arbeidsgruppens innstilling s. 101-104 og 130).

Noen bemerkninger til ordet arsenokoites

I 1 Kor 6,9 blir begrepene arsenokoítai og malakoi i NO-78/85 gjengitt med "menn som ligger med menn" og "[slike som] lar seg bruke til dette". Begge ordene blir problematisert i Jan-Otto Eeks artikkel. Han betegner dem som "vanskelige", og antyder muligheten av at ett eller begge ord kanskje ikke handler om homoseksualitet i det hele tatt.

Til adjektivet malakos vil jeg i denne sammenheng bare kort bemerke: Ordet forekommer i mange ulike sammenhenger, bl.a. også som gresk lånord i latinsk seksualterminologi (malacus) med nettopp den betydning som antydes i vår bibeloversettelse. I antikk litteratur ble homoseksuell praksis gjerne beskrevet ved ordpar som beskriver ulike roller (jfr. i moderne amerikansk slang "top" og "bottom"). I en grundig studie om "Homosexual terminology in 1 Cor 6:9" (1997) synes Bruce W. Winter å ha gitt godt grunnlag for å betrakte dette som bakgrunn for sammenstillingen av de to begrepene arsenokoítes og malakos.

Når det gjelder substantivet arsenokoítes (flertall arsenokoítai) nevner Eek som mulige oversettelser "sengemenn" eller "fuckers". Om dette ordet blir det også gjerne sagt at det er vanskelig å tolke og ekstremt sjeldent i gresk. Etter mitt skjønn er ordet hverken spesielt vanskelig eller sjeldent.

Rent språklig betyr arsenokoítes ordrett "hankjønnssamligger", dvs. det betegner en person av hankjønn som utfører seksuelle handlinger med en annen person av samme kjønn. Ordet i seg selv sier intet om partenes alder.

Substantivet er et sammensatt ord som følger helt ordinære greske regler for orddannelse. Det hører til en ordtype der første ledd kan være "objekt" for det andre leddet som er et verbalsubstantiv. I dette tilfelle betyr første ledd "hankjønn(svesen), mann"; jfr. Mark 10,6: "Gud skapte dem til mann (gresk: arsen) og kvinne". Leddet arseno- er "objekt" for handlingen koitáo/koitázo = "bringe til sengs", jfr. koimáomai metá = "ligge med", "ha samleie med".

John Boswells forsøk på å tolke ordet arsenokoítes som et "teknisk" uttrykk for "en mannlig prostituert som er aktiv part i seksualakten" er en leksikalsk blunder, for å si det mildt (påvist i en knusende artikkel av D. Wright allerede i 1984). Etter Boswells mening skulle da første del av ordet ha en adjektivisk, beskrivende karakter = "en mannlig samleie-aktør" (i et enten hetero- eller homoseksuelt forhold). Litt tilspisset kunne man sammenligne Boswells argumentasjon med å hevde at siden leddet "barne-" i ordet "barne-kultur" fungerer "adjektivisk", må det samme være tilfelle i ordet "barne-mishandler" (som dermed altså måtte betegne et barn som utfører mishandling, ikke et barn som er "objekt" for mishandlingen).

(I et avisinnlegg mot undertegnede har Jacob Jervell hevdet at ordet arsenokoítes kan oversettes med "guttesamligger" eller "barnesamligger", og at første del arsen på "andre steder i Det nye testamente [enn 1 Kor 6,9] blir korrekt gjengitt med guttebarn" (Aftenposten 07.12.95). Påstanden mangler saklig grunnlag; i det eneste tekstavsnittet hvor oversettelsen "guttebarn" er brukt i forbindelse med ordet arsen (Åp 12,5 og 13), skyldes dette sammenstillingen med ordene "føde", "sønn" og "barn". I seg selv sier arsen bare at sønnen/barnet var av hankjønn.)

Er arsenokoítes et sjeldent ord? Hvis man slår opp det store greske standardleksikonet av Liddell & Scott, finner man bare to belegg. Går man til Bauers nytestamentlige leksikon, finner man et par belegg til (utenom NT-stedene 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10). Men en slutning fra dette til at ordet derfor er "ekstremt sjeldent", er en kronologisk kortslutning. Det dreier seg nemlig om et ny-ord, der man må gå til tekster som er senere enn NT for å kunne ytre seg om ordfrekvensen. Jeg har registrert mer enn 50 belegg for ordgruppen arsenokoites/arsenokoitia/arsenokoiteå fra de fem første århundrer e.Kr., og da har jeg ikke inkludert ortografiske varianter med skrivemåten arreno-.

En god del av beleggene stammer fra kirkefaderen Johannes Chrysostomos. John Boswells påstand om at Chrysostomos ikke gjør bruk av dette ordet om homoseksuelle forhold, er positivt feil. Jan-Otto Eeks henvisninger til denne kirkefaderen og til Thomas Aquinas har tydeligvis sitt egentlige opphav hos Boswell (kapitlet om "Lexicography and Saint Paul"). Ingen av henvisningene er etter mitt skjønn holdbare.

Som orddannelse svarer arsenokoites konstruksjonsmessig til norske ord av typen "styreleder", "formgiver", "elveredder", "medieforsker" og "barnemishandler". Disse ordene kunne risikere å bli kalt "ekstremt sjeldne" av en fremtidig forsker selv om han hadde tilgang til det store standardverket Norsk Riksmålsordbok (fullført 1957). Ingen av dem er nemlig belagt i norsk før etter 1960.

De tidligste belegg for ordet arsenokoites stammer fra tekster som er blitt til i et jødisk-hellenistisk miljø. Ordet er etter alt å dømme dannet med bakgrunn i den greske gjengivelsen av den såkalte Hellighetslovens forbud mot kjønnslig omgang mellom menn (3 Mos 18,22 og 20,13). Den greske oversettelsen av 3 Mos 20,13 bruker en verbal uttrykksmåte med formen "koimáomai metá ársenos koíten gynaikós" = "å ligge med en mann, slik man har samleie med en kvinne". For en greskkyndig forfatter som Paulus ville det være uproblematisk å bruke en substantivisk omforming av dette uttrykket, altså i form av substantivet arseno-koítes. Kanskje er det endog han selv som har skapt ordet. Vi har flere eksempler på ny-ord av denne typen i bibelsk gresk.

Når Paulus bruker arsenokoítes i stedet for et av de vanlige greske ord i samtiden for ulike homoseksuelle handlinger, har han sikkert vært seg bevisst å bruke et ord som mottagerne må ha stusset ved og som mange kanskje aldri har hørt før, selv om de ikke ville ha problemer med å forstå det. Ved å bruke et slikt ny-ord markerer han på den ene side tilknytningen til bibelsk (gammeltestamentlig) tenkning og terminologi, og unngår på den annen side å bli misforstått i retning av å referere til avgrensede eller bare særskilte former for homoseksuelle handlinger (knyttet til prostitusjon, pederasti el.l.). Begrepet understreker at Det nye testamente i 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10 taler om homoseksuell adferd generelt, innen rammen av en større opplisting av ulike handlinger (hor, avgudsdyrkelse, ekteskapsbrudd, tyveri, fyll etc.) som er i strid med Guds gode vilje.

Kalt til et liv etter Herrens gode vilje

Den menneskelige seksualitet kunne ytre seg på mange ulike måter i antikken – som i vår tid. Kristne mennesker som levde midt i pluralistiske storbysamfunn som Efesos, Korint og Roma, hadde nok betydelig større kjennskap også til ulike former for homoseksuell adferd enn vi i vår moderne uvitenhets arroganse er tilbøyelig til å tro. Den bibelske (jødisk-kristne) samlivsetikk må ha virket like provoserende på antikkens mennesker som den er det for vår tids mennesker. Likevel forkynte de første kristne en Jesus som med umisforståelig klarhet slo fast at det bare finnes én gudvillet ramme om det seksuelle samliv: det monogame ekteskap mellom mann og kvinne (Matt 19). Til livet i dette ekteskap kjenner Jesus bare ett alternativ: livet i enslig stand, frivillig eller ufrivillig (jfr. Matt 19,12). I den etiske veiledning til menighetene går apostelen Paulus i sin Mesters spor.

Kirken representerte utvilsomt en ytterst provoserende etisk og religiøs motkultur i den gresk-romerske verden. Men de kristne ga ikke av den grunn slipp på det bibelske vitnesbyrd om Herrens gode vilje (Kol 1,10) for menneskelig liv og samliv. Utfordringen for kirken nå som da er å møte alle mennesker med Jesu kjærlighets sinnelag, i troskap mot evangeliets sannhet.

Bjørn Helge Sandvei